Den evige krigen om piratkopiering.

Dette er diskusjonen som aldri dør. Diskusjonen om opphavsrett. Dette er krigen mellom Plate- og filmselskapene mot forbrukerne. Det burde kanskje være krigen mellom artistene/utviklerne/regissørene mot forbrukerne, men det er desverre ikke tilfelle (selv om det er delvis sant).

Alle selskaper som i en eller annen form leverer digitale produkter til forbrukerne frykter piratkopiering. Men på mange måter er dette bransjens egen feil. De ble til slutt for opptatt av penger. Hadde samspillet vært bedre, hadde dette problemet ikke vært så stort. La oss gå 10 år tilbake i tid. Året er 1999, den kalde høstvinden har begynt å blåse og jeg har akkurat fylt 12 år. Hjemme i stua står en iMac (andre generasjon av den mac-maskinen som kun besto av en skjerm, ikke et eksternt kabinet) og napster var på alles lepper. Den gangen var det ingen som tenkte på eller brydde seg om at det å laste ned musikk var ulovlig, det var like greit som å surfe på internett. Men hvorfor tok denne greia egentlig av?

Kanskje fordi CDene kostet 200 kr per stykk? Kanskje fordi det var enkelt? Og definitivt fordi det var gratis. Men det er likevel ikke nok. De aller fleste mennesker er villig til å betale for en tjeneste, (selv om det finnes et gratis alternativ) så lenge tjenesten er god nok. La meg illustrere det med et enkelt eksempel. De aller fleste ville valgt å betale for en parkeringsplass så lenge den var rett utenfor kjøpesenteret, selv om det ligger en gratis parkeringsplass 200 meter unna. Dette er fordi prisen for å parkere i den tiden man skal handle er så lav, at man synes dette er helt greit.

Istedenfor å prøve å overliste piratindustrien ved å komme med kreative og smarte løsninger, valgte desverre bransjen å gå til krig mot piratene. Middelet de brukte var DRM, Digital Rights Management, som er en kopisperre som begrenser friheten til produktet. Med andre ord, om du kjøpte en DRM-beskyttet sang på for eksempel iTunes, så kunne ikke denne sangen spilles av på andre MP3spillere enn iPod, eller brukes i andre program enn iTunes. Hva skjer når man begrenser friheten til et produkt som du selger? Folk slutter å kjøpe produktet ditt.

Dette førte bare til en økning av nedlasting av opphavsrettbeskyttet materiale. Som igjen førte til mer kriging. Apple ble anmeldt av forbrukerrådet på grunn av sin DRM-sperre, og tapte saken. Etter dette ble Apple nødt til å fjerne sin DRM-beskyttelse og man får nå bruke sangene man kjøper fra iTunes (nesten) fritt.

Jeg er imot piratkopiering. Dette er ikke fordi jeg synes synd på bransjen, men fordi det ødelegger for artister som prøver å leve av musikken sin. Ingen har lyst til å bruke tid og energi på noe, for å så se at andre stjeler det du har laget. I det siste har heldigvis noen i spillbransjen skjønt poenget, noe spillerne som spiller en piratkopiert av spillet «Batman Arkham Asylum» får erfare. Dette er kanskje den beste løsningen på dette problemet som jeg har sett sålangt.

Det er en vanskelig balanse mellom å beskytte opphavsretten og å beskytte brukerrettigheter. Man kan ikke selge et produkt til noen, og så si at man ikke får bruke produktet som man vil. På den andre siden så må ikke denne tilliten misbrukes. I henhold til lov om åndsverk har man ikke rett til å gjøre eksemplar av verk tilgjengelig for allmennheten, og det gjør man jo om man deler piratkopiert musikk.

Jeg har tro på at denne krigen snart er over, både programmer som Spotify og Wimp viser at bransjen prøver nye metoder som faktisk funker. Har du lyst til å lese mer om denne saken? Ta en titt på denne artikkelen på dagbladet.no i dag.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s